Carmencita: Late dager i Lofoten

Lødingen – Skrova – Kabelvåg – Stamsund

Vi er inne i noen skikkelige late dager med kun få timers seiling hver dag. Her i Lofoten er det tett mellom havnene og det er ingen grunn til å forhaste seg videre.

Fra Lødingen seilte vi indre leia sydvestover. Inne ved land var det fin slørebris; farten varierte mellom 5 – 7 knop. Valget sto mellom Skrova eller Svolvær. Det ble Skrova. Svolvær var for mye storby etter vår smak. På Skrova var vi eneste båt på gjestebrygga (som vanlig). Restauranten var faktisk åpen selv om det var mandag. Det var ingen andre gjester der da vi kom, så kokken hadde gått hjem. Men hun ble oppringt, og var raskt tilbake på jobb for å lage middag til oss. Skrova er det største mottaksstedet for hval i Norge, så da ble det hvalpizza til Gerd. Jørgen nøyde seg med boknafisk.

Tirsdag ble det en liten topptur til Skrovas høyeste punkt (281 moh). Deretter is og jordbær i cockpit før vi dro videre til Kabelvåg, en distanse på “hele” 5 nm som tok 45 minutter. I Kabelvåg også som eneste båt på gjestebrygga. Her er brygga en del av restauranten i havna, så det ble selvfølgelig ankerpils og middag her. Her var det litt mer folk enn på Skrova; mange turister, de fleste var utenlandske. Tydelig at ferietiden er på hell for de fleste nordmenn, men for utlendingene er det gjerne august som er feriemåneden.

Fra Kabelvåg, et kort stykke videre vestover til Stamsund. Det var forbi Henningsvær hvor vi hadde to overnattinger på vei nordover.

På vei fra Kabelvåg slang vi ut dorgesnøret. Vi synes det var på tide med ny fiskesuppe. Men det varte og rakk, ikke noe napp. Ikke før vi var ute på Seibåen rett øst for Henningsvær. Her gikk det troll i ord. Båtfarten var nesten null, og snøret subbet bånn på ca. 30 meters dyp. Da var det at snøret satt bom fast, ihvertfall virket det sånn. Men så skal jeg si at det ble liv. I det ene øyeblikket trodde jeg snøret skulle ryke, så var det plutselig helt slakt. Kanskje var det en delfin? Til slutt fikk vi snøret inn med noe svært og blankt inntil båten. En sei, eller rettere sagt en monstersei! Fikk vippet ned badestigen akter, og med båtshaken som klepp fikk vi buksert monsteret opp på dørken der den tok opp hele dørkplassen bak rattet. Frem med kniven, og etter noen minutter så det ut som et slaktehus i cockpit med blod og gørr overalt. Fisken fikk såvidt plass på diagonalen oppi en søplesekk (sånn som vi har i søplestativet hjemme) og ble lempet ned i kistebenken i cockpit. Hvor stor fisken egentlig var? Vi hadde ingen vekt, men måtte bruke begge hender for å løfte den, jeg vil tippe 10-12 kilo. Her i Stamsund fant vi en sløyebenk utenfor en rorbu hvor fisken ble filetert og delt i passe posjoner. Nå har vi hatt fiskesuppe, men vi greide ikke å spise opp mer enn halvparten. Og vi har nok fisk for minst en uke fremover…

Man blir ikke lei av denne utsikten

Ikke denne heller. Her på vei mot Skrova, rett syd for Svolvær

Her blir hurtigrutepassasjerer underholdt med en liten tur ut til Skrova fra Svolvær. De var på land i ca 4 minutter; inn på brygga for en liten snaps, deretter rett til bake til Svolvær i 40 knop