Fra Bjørnøya mot Svalvard

Fra Bjørnøya mot Svalbard – vi entrer Isen

Så ga vi oss polhavet i vold nok en gang med kurs for Sørkapp på sør Spitsbergen. Vinden var nordvest og etterhvert vest. Et par timer etter avgang ble vi kalt opp fra Bjørnøya som ga oss siste oppdaterte værmelding.  Bra service.  Vi hadde beregnet ca. ett døgn seilas opp til sydspissen.  Vinden varierte, og motor måtte på noen timer her og der. Heller ikke her var det spor av andre fartøy, men nærmere Svalbard dukket det opp noen fiskefartøy på AIS’en her og der.

Så på tirsdag ved 15 tiden dukket det sydligste av Svalbard opp over horisonten. Ikke lenge etter dukket det også opp en hvit stripe i horisonten på både styrbord og babord side.  Drivis! Stripen på styrbord var for så vidt grei. Den så ut til å henge sammen med isen som lå langs land på vestsiden av kappet.  Stripen på babord side så ut til å være et frittflytende belte så vi fortsatte på østsiden av den.  Et par timer senere ble mellomrommet mellom belte på øst og vest mindre og mindre, så vi ante litt uråd. Vi snudde og så etter en åpning i det veste belte for å slippe å gå rundt hele.  Vi fant et felt som så tynt ut, og vi prøvde oss igjennom.  Med forsikringsklausulens liten skrift om at skader forårsaket av is ikke dekkes, tok vi det veldig rolig mellom isflakene.  Steinar i baugen med båtshake for å skyve unna det verste.  Beltet viste seg å være mye bredere enn det så ut til da vi gikk inn i det, men etter en halv time var vi gjennom.  “Ferdig med isen for denne gang” var mottoet, men den gang ei…

Vi fortsatte for motor noen timer med tykk og kompakt drivis langs land på styrbord side.  Etter hvert et nytt belte på babord side, men med åpent vann rett frem, trodde vi.  Etter noen flere timer for motor, dukket det opp en ny stripe rett forut.  Det tok ikke lang tid før vi så at her var veien stengt, men mot vest så det nå åpent ut, så kursen ble lagt vestover.  En time slør vestover, så dukket stripen opp også her!  Det var som bare….

Nå var det drivis i minst 270 grader rundt horisonten og langs land.  Mulige havner i Hornsund og langt nordenfor var helt innestengt av et solid isbelte.  Her var vi kommet inn i en stor lagune av drivis som det var umulig å komme igjennom. Nå var det bare å komme seg tilbake samme vei, før isbeltet lukket seg helt rundt oss.  Det ble 3-4 timers seiling tilbake sydover langs vestsiden av beltet. Vi så en båt på sydgående på AIS’en som tydeligvis var vest for drivisen.  På VHF’en bekreftet han at han var på vestsiden av isen og hadde åpent farvann forut.  Vi så båter på AIS’en som prøvde å komme gjennom beltet mot nord. De sto etter hvert bom fast.  Ikke rart for dette var drivis som hadde pakket seg og var flere meter tykk.  Gammel sjøis blandet med biter fra isbreer og flak på høykant, sånn man bare har sett på bilder og film.

Etter noen timer kunne vi runde iskanten i sydvest, og komme oss vestenfor hele greia. Hvis du noen gang kommer samme vei som oss så husk at mottoet er:  Ser du is vestenfor deg: Seil rundt den med en gang, og få den over på østsiden. Ikke seil med is vestenfor deg selv om det ser åpent ut rett frem. Dette hadde spart oss for 12 timer seilas og en nervøs tanke på at vi kanskje var innestengt.

Iskartene vi fikk på Bjørnøya var verdiløse. I beste fall kunne vi bruke dem på do, eller tørke støvler med dem. Kartene viste bare hvordan isen var, ikke hvordan den kom til å bli når vi kom hit

Fin slør på vestsiden av all is, og etter hvert totalt isfritt, sløret vi oppover kysten.  Fikk hanket inn en fersk værmelding fra et passerende seilskip med cruisepassasjerer.  Torsdag nordavind, fredag varierende svak vind. 

Nordavinden kom, og vi ligger nå i Van Muyden bukta på nordsiden ytterst i Bellsund.  Ankret opp her i går kveld. Da var det nesten vindstille, og det ble ankerdram, ost og rødvin i en varm, solfylt cockpit kl. 01.00 om natten. Nå blåser det en liten kuling, og har mistet ankerfeste en gang. Norske Los omtaler bukta som vanskelig å ankre i med steiner og sjøgress.  Nå har vi lagt ut nytt ankerfeste:  40 meter kjetting på 7 meters dyp gjør susen.  Vinden er i ferd med å løye, og det er snart avgang videre nordover og inn isfjorden.  Da kommer vi forhåpentligvis i VHF dekning av Bodø Radio, og da kan vi komme kontakt med resten av verden. Uvant å være avskåret fra omverden så lenge. 

Det er 60 nm til Longyearbyen. Vi har plenty med diesel og vann, men  vi begynner å gå tomme for øl, så det begynner å haste med å komme seg tilbake til sivilisasjon, hvor dette innlegget skal postes til bloggen.

Det er ikke bare å peise på gjennom her

Gammel is fra Polhavet

Mannskap på fordekket peker ut veien

Noen tar isforholdene helt med ro

På svai i Van Muiden bukta

Sporloggen fra kartplottern viser at her har vi mistet ankerfeste

Men her sitter ankeret bra (10 m/s)

Mot Longyearbyen

Båter i alle størrelser i havna

Vel fortøyd i Longyearbyen

Sommarøy - Bjørnøya

Etter bunkring av diesel  (full tank på båten pluss 5 x 20 liter) og vann var vi klare for å begi oss Barentshavet i vold.  Været var upåklagelig med svak vind fra østnordøst.  Vi skulle rett nordover.  Måtte ha hjelp med motor de første timene, men så fikk vi vinden vi trengte.

Etter tre – fire timer etter avgang så vi et kystvaktskip i det fjerne.  Det var det eneste skipet vi så på hele overfarten.  Det var temmelig sparsomt med skip på AIS’en også. Av og til var det noen fiskefartøy 30 -40 nm unna, i det hele tatt var det et lite folksomt område.  Dyrelivet var adskillig bedre.  Fiskemåkene hang rundt oss på hele overfarten.  Alker, lomvi  og lundefugler var det også flusst av. En flokk spekkhoggere toget forbi, stadig vekk var det delfiner rundt båten, og vi så en 3-4 større hvaler av ukjent art.

Etter hvert kom den berømte Bjørnøyatåken, vinden løyet, og det ble motor i gammel dønning  det siste stykket inn mot øya. Sikten var bare et par båtlengder helt til vi var ved innløpet av Sørhamna, den eneste nogenlunde brukbare havnen på sydsiden av øya.  Da gikk tåkegardinen til side og åpenbarte fuglefjellene på sydsiden i all sin velde bare noen hundre meter unna.  Ganske stilig….

Utseilt distanse ble 286 nm. Tiden vi brukte ble ca. 44 timer.

Vi ankret opp så langt inn i bukta vi kom. Etter ankerdrammen fikk vi jolla på vannet og kom inn på stranden innerst i bukta.  Det ser alltid enkelt ut å komme inn på stranden utenifra, men dønningene satte en ekstra spiss på landingen.  Ut igjen var det like spennende. Gummijolle er egentlig lite egnet til å forsere brenninger. Godt vi hadde sakene våre i vanntett bag og tørt tøy i båten.

 Stranden her var omgitt av bratte fjellskrenter på alle kanter, og vi hadde kanskje kommet oss opp, men så viktig var det ikke.  Høyden av øya her på sydsiden er opp til ca. 400 meter på det meste, og det er midt sagt ufremkommelig, så det blir å nyte utsikten fra stranden  og båten.  Det var fantastisk å sitte i cockpit å ha orkesterplass til fuglefjellene. Tusenvis av lomvier, fiskemåker og var det polarmåke?

Bukta er ganske åpen mot syd, og her kom dønningene inn. Det ble en ganske urolig natt med mye rulling og noe vind.  Skippern tilbragte mye av natten  i salongen som ankervakt  ved instrumentene.

Mandag motret vi videre opp langs vestsiden av øya opp til Hervighavna på nordsiden av øya. Med litt godvilje kan dette kalles en havn; det går an å ankre opp i svake sørlige vinder. Men det er her det er folk. Den norske stasjonen bemannes for tiden av 9 mennesker som sender opp værballonger og samler inn værdata.  Så her ble det både kaffe og fersk værmelding, iskart for Svalbard og litt handling av snop i velferdsbutikken. Bjørnøyastasjonen får forsyninger bare noen få ganger i året; sjokoladen vi kjøpte var utgått på dato i 2010, så den fikk vi til halv pris .

Brukbar temperatur i le av sprayhood

Første glimt av Bjørnøyas sørside

Innløpet til Sørhamna, Bjørnøya

Vi har landet

Oversikt over stranden og bukta

Utforsking av stranden

Bratt

"Sylen" på vei fra sør til nord på Bjørnøya

Veiskiltet på Bjørnøya nord

Carmencita på svai ved Hervig"hamna" på nordsiden

Bodø radio har VHF anlegg her, men det var for tiden ute av drift. Derfor ingen telefon hjem til familie eller venner. Mobildekning finnes selvfølgelig ikke heller. Men stasjonssjefen lånte oss PC’en sin med satelittsamband, så da fikk vi skrevet det forrige lille innlegget her på bloggen.

Kl. 19 mandag var vi klare til å starte siste strekket nordover til Svalbard.

Bjørnøya !!!

Ankommet Bjørnøya etter en smørseilas fra Sommarøy.
Ankomst søndag ettermiddag 1500

Nå sitter vi på Bjørnøya meteorologiske stasjon og har fått låne PC for å meddele alle lesere at vi er kommet vel frem hit, og at vi drar videre mot Svalbard nå i kveld, mandag,  Defor blir det ingen bilder nå. Et fyldigere innlegg kommer neste gang.

Hilsen Carmencitamannskapet