Late dager i Lofoten

Lødingen – Skrova – Kabelvåg – Stamsund

Vi er inne i noen skikkelige late dager med kun få timers seiling hver dag.  Her i Lofoten er det tett mellom havnene og det er ingen grunn til å forhaste seg videre. 

Fra Lødingen seilte vi indre leia sydvestover. Inne ved land var det fin slørebris; farten varierte mellom 5 – 7 knop. Valget sto mellom Skrova eller Svolvær. Det ble Skrova. Svolvær var for mye storby etter vår smak. På Skrova var vi eneste båt på gjestebrygga (som vanlig). Restauranten var faktisk åpen selv om det var mandag.  Det var ingen andre gjester der da vi kom, så kokken hadde gått hjem. Men hun ble oppringt, og var raskt tilbake på jobb for å lage middag til oss.  Skrova er det største mottaksstedet for hval i Norge, så da ble det hvalpizza til Gerd. Jørgen nøyde seg med boknafisk.

Tirsdag ble det en liten topptur til Skrovas høyeste punkt (281 moh). Deretter is og jordbær i cockpit  før vi dro videre til Kabelvåg, en distanse på “hele”  5 nm som tok 45 minutter.  I Kabelvåg også som eneste båt på gjestebrygga. Her er brygga en del av restauranten i havna, så det ble selvfølgelig ankerpils og middag her.  Her var det litt mer folk enn på Skrova; mange turister, de fleste var utenlandske. Tydelig at ferietiden er på hell for de fleste nordmenn, men for utlendingene er det gjerne august som er feriemåneden. 

Fra Kabelvåg, et kort stykke videre vestover til Stamsund. Det var forbi Henningsvær hvor vi hadde to overnattinger på vei nordover.

På vei fra Kabelvåg slang vi ut dorgesnøret. Vi synes det var på tide med ny fiskesuppe. Men det varte og rakk, ikke noe napp. Ikke før vi var ute på Seibåen rett øst for Henningsvær. Her gikk det troll i ord.  Båtfarten var nesten null, og snøret subbet bånn på ca. 30 meters dyp. Da var det at snøret satt bom fast, ihvertfall virket det sånn. Men så skal jeg si at det ble liv. I det ene øyeblikket trodde jeg snøret skulle ryke, så var det plutselig helt slakt. Kanskje var det en delfin?  Til slutt fikk vi snøret inn med noe svært og blankt inntil båten. En sei, eller rettere sagt en monstersei! Fikk vippet ned badestigen akter, og med båtshaken som klepp fikk vi buksert monsteret opp på dørken der den tok opp hele dørkplassen bak rattet. Frem med kniven, og etter noen minutter så det ut som et slaktehus i cockpit med blod og gørr overalt. Fisken fikk såvidt plass på diagonalen oppi en søplesekk (sånn som vi har i søplestativet hjemme) og ble lempet ned i kistebenken i cockpit. Hvor stor fisken egentlig var? Vi hadde ingen vekt, men måtte bruke begge hender for å løfte den, jeg vil tippe 10-12 kilo. Her i Stamsund fant vi en sløyebenk utenfor en rorbu hvor fisken ble filetert og delt i passe posjoner.  Nå har vi hatt fiskesuppe, men vi greide ikke å spise opp mer enn halvparten. Og vi har nok fisk for minst en uke fremover…

Man blir ikke lei av denne utsikten

Ikke denne heller. Her på vei mot Skrova, rett syd for Svolvær

Her blir hurtigrutepassasjerer underholdt med en liten tur ut til Skrova fra Svolvær. De var på land i ca 4 minutter; inn på brygga for en liten snaps, deretter rett til bake til Svolvær i 40 knop

Masse hvite strender her på Skrova også. På Sørlandet er det bare rikinger som har råd til hvit sand på stranda.

På Skrovafjellet

Fin utsikt inne fra restauranten i Kabelvåg

Kveldstur i Kabelvåg

Monsterseien buksert ombord

Her må det løftes med begge armer

På sløyebenken

På vei sydover

Tromsø – Finnsnes

Det er deilig å venne seg til tilværelsen på fastlandsnorge igjen. Svalbard er vel og bra, men det er deilig å slippe å bekymre seg for om båten driver av sted med isen i løpet av natten, eller om isbjørnen bykser om bord mens du sover.

Etter to liggedager i Tromsø med småmekking begynte det å rykke i seilerfoten, så fredag bunkret vi diesel, og sløret avgårde mot Finnsnes. Det var medvind og vi prøvde oss med spinnaker for første gang på turen. Det ble sånn passe vellykket pga. stadige kursendringer og vindskift. Gjennom Rystraumen sør for Tromsøsundet ble det 6 knop motstrøm, så det tok litt tid å komme gjennom der. Ute på Malangen ble det bidevind 8 -10 m/s som etter hvert rommet slik at det ble fin slør ned til Finnsnes.  Middag i båten og en rolig kveld.  På vei nordover i begynnelsen av juli hadde vi fin midnattssol her. Nå er det betydelig mørkere om kvelden. Vi seiler jo sydover for hver dag, og solen har snudd; dette er to effekter som medvirker til mørkere kvelder.

Utseilt distanse til Finnsnes: 50 nm. Dette er et mysterium for i følge kartet er det ikke mer enn ca. 35 nm. Riktignok gikk vi gjennom Rystraumen i 6 knop motstrøm, men det skulle ikke bety så mye. Og så gikk vi ca 2 nm nordover fra Tromsø for å bunkre diesel, det blir 4 mil ekstra. Også mulig at loggen viser 5-10% for mye, så da begynner vi kanskje å nærme oss.

Finnsnes – Harstad

Fin nordavind også i dag. Vi hadde bestilt billetter til Pussycats konsert i Harstad, så det var bare å komme seg av gårde.

Fin slør hele dagen, mange timer med spinnaker. Tok ned spinnakern ved 8-9 ms, og sløret videre bare for storseil. Smørseilas med autopilot; sola forut og vinden bakfra, akkurat slik det skal være. Denne gangen la vi oss ikke ved bykaia i sentrum, men gikk helt inn i bukta der det en marina og småbåthavn. Fant ingen gjesteplasser, men fikk ligge ved en fin flytebrygge sammen med mange fiskesjarker.

Pussycats-konserten hadde vi hørt om på reiseradioen for noen dager siden. Av den opprinnelige Pussycats gjengen var det kun to; Sverre Kjeldsberg (han der med Sami Ednan) og Trond Graff, de andre tre var stand in. I tillegg spilte bandet “Sixties” også med schlægere fra 60 tallet. Publikum var det vi kaller voksen ungdom, dvs. på vår egen alder, og stemningen var upåklagelig med mye dans og hæla i taket. Med andre ord: god gammaldags “dans på lokkale’ “ stemning.

Utseilt distanse i dag: 45 nm.

Litt motorproblemer

På vei tilbake fra Svalbard la jeg merke til at det var mye vanndamp i eksosen bak båten. Man vil jo helst tro at det har en naturlig forklaring fremfor å tro at det er noe som er feil. Jeg forklarte det med at siden luften rundt oss var ekstrem kald og fuktig, så ville den varme og eksosen og kjølevannet kondensere mye mer enn det vi er vant med. Men da vi kom til Tromsø med varmere klima var det akkurat det samme. Dessuten så var det helt tydelig at det kom alt for lite kjølevann ut sammen med eksosen.

I Tromsø ble vannpumpen åpnet og fant en impeller som manglet en vinge og en vinge som var nesten avslitt. Ny impeller på plass, men like lite kjølevann. Inntaket fra sjøen til pumpen ble sjekket. Det var åpent som en foss, så problemet lå ikke der heller.  I Harstad gikk jeg løs på varmeveksleren. Ikke noe problem med den heller.  Men hvorfor var det nesten umulig å blåse luft ut gjennom varmeveksleren og videre ut i eksosmanifolden? Det var her problemet lå. På baksiden av varmeveksleren er det en kort slange i et 90 graders bend som leder vannet inn i eksosmanifolden. I overgangen inn til manifolden var det tydeligvis dannet seg en propp av koks. Vekk med den, så nå går motoren og koser seg med masse kjølevann, ikke noe damp nå lenger.  Et tips: Pumpen til gummibåten er et utmerket redskap til å blåse luft med gjennom tette kanaler.

Harstad – Lødingen

Egentlig hadde vi tenkt å seile nordvestover fra Harstad, syd om Andøya, ned til Sortland og videre ned Raftsundet. Men det fristet ikke å banke oss gjennom 4-5 timer nordvestover i sterk motvind til Andøya. Så da ble det den samme veien som vi kom, ned Tjeldsundet i fin slør og lens hele veien ned til Lødingen. Her blåser det 8-10 ms rett inn på hekken i gjestehavna, men vi ligger bra fortøyd.

Utseilt distanse: 33 nm

Imorgen blir det kanskje Svolvær.

Greit å være "hjemme" i Tromsø

Spinnakerseilas mot Harstad

Pussycats introduserer seg selv

Vi nærmer oss Lødingen

Sett sydover fra Lødingen