Carmencita: 31/07/2011

Selv om det er lenge siden forrige innlegg betyr ikke det at det ikke skjer noe på denne turen. Det har vært ganske begivenhetsrikt, og dessuten har vi vært underveis i mer enn 5 døgn utenfor noen mulighet for kommunikasjon med land, så da blir det litt lenge mellom innleggene.

Onsdag og torsdag i forrige uke (27-28 juli) lå vi fortsatt innesperret i Adventsfjorden ved den minste flytebrygga i Byhavna. Her fløt stadig drivisen forbi, og det var uaktuelt å forlate havna. Isen varierte i størrelse fra små isklumper til store iskoss som var høyere enn båten. Når man vet at det bare er 1/10 av isen som er over vann, kan man jo gjøre noen interessante overslag over vekten på de største isflakene. De veide nok noen hundre tonn….

Onsdag formiddag så isen litt snillere ut, og det var lange pauser uten at vi behøvde å skyve is vekk fra båten. Dessuten hadde vi en stålbåt på utsiden av oss, så vi syntes vi lå ganske beskyttet. Vi dro opp på Kroa for å spise lunch. Idet maten kom på bordet, styrtet noen av mannskapet fra den nederlandske båten innenfor oss inn på restauranten og sa at nå var h…. løs ved brygga. Det var bare å hive seg på sykkelen og la lunch være lunch. Et stort isflak var drevet inn mot båtene og presset båtene og brygga mot land. Brygga som ble holdt ut fra land med et stålfagverk kolapset, så brygga vred seg og ble skjøvet inn mot land.

Kort sagt; det gikk bra med Carmencita. Et springtau mellom oss og naboen røk. En rekkestøtte ble litt bøyd, og dessuten hadde noen brutt seg inn i båten for å finne tenningsnøkkelen, for å kunne kjøre motoren for å få brygga ut fra land. Nøkkelen fant de ikke for den hadde vi gjemt ute i cockpit. Låsen til luka er nå reparert og like fin som før.

Båten utenfor oss var ikke like heldig. Roret hadde gått i steinene og var ute av funksjon. Så den blir nok værende i Longyearbyen litt lenger; den skulle løftes på land mandag for reparasjon. Mulig at det var den ytterste båten som berget oss. Hvis den ikke hadde vært der, hadde det kanskje vært vi som hadde gått i steinene med roret, men det er jo ikke sikkert….

Tiden gikk og for mannskapet vårt, Henrik, begynte tiden å renne ut. Han måtte være hjemme til 31. juli, og måtte forlate oss. Natt til torsdag tok han flyet hjem. Synd, men han fikk noen fine dager i Longyearbyen.

Torsdag morgen: fortsatt mye is i havna. Dessuten melding om at det er mye is ytterst i Isfjorden, altså ingen tegn til snarlig avgang. Men så kommer hurtigruta Fram. Den har kommet seg gjennom isen, og skal av gårde igjen på ettermiddagen igjen. Det blir avtalt at den skal gå sakte ut Adventsfjorden slik at det er mulig å følge den i kjølvannet som forhåpetligvis vil være ganske isfritt. Vi tente ikke helt på ideen; tett innpå Fram var jeg redd for at det kunne komme store isklumper i høy fart i propellstrømmen. Dessuten var jo isen ytterst i Isfjorden fortsatt der, så vi lot Fram seile uten oss.

Senere torsdag kveld så det bedre ut enn på lenge. Resten av mannskapet begynte også å få dårlig tid. Det var egentlig nå eller aldri for deres del. Så vi tok beslutningen: Vi drar! I første omgang til Trygghavna, det er en liten sidefjord på nordsiden ytterst i Isfjorden, den skal være trygg for is.

Det gikk greit å snirkle seg ut Adventsfjorden med sakte fart og los i baugen som pekte ut veien. Etter hvert kom vi ut i åpent vann i selve Isfjorden, og vi kunne gå til Trygghavna ca 22 nm vestover. Flott vær med tåkebanker av og til, og med noen spredte isflak her og der.

Ankret opp i Trygghavna ved 04 tiden, og det ble en god ankerdram før vi tørnet inn. Spennende å se hva morgendagen hadde å by på.

Frokost i cockpit i spektakulære omgivelser. Isbre innerst i bukta som stadig kalvet. Det hørtes ut som torden og kanonskudd. Så dro vi ut bukta og videre ut Isfjorden. Vi så straks at vi kom til å få en utfordring. Den hvite stripen i horisonten var der, men den så ikke så kompakt ut som vi fryktet. Vi nærmet oss iskanten, som til å begynne med var ganske åpen. Det gikk greit å manøvrere seg innover i isen. Etter hvert ble det tettere og tettere mellom isflakene. Det ble etter hvert også mer småis imellom som vi ikke kunne svinge utenom. Så kom dønningene. Ikke særlig festlig egentlig. Svære isflak på hver side av båten som gynger opp og ned. Noen steder må vi bakke, snu og gå tilbake før vi finner vei videre vestover. Ikke ser vi noe åpent vann vestenfor isen heller på grunn av tåka, så vi aner ikke hvor lenge vi har igjen før vi er gjennom. Ganske stressende for å si det mildt, å stå og tråkle seg lenger og lenger inn i isen i 1 knops fart uten å vite hvor langt det er igjen.

Men allting har en slutt. Plutselig ble isbeltet tynt og så var vi igjennom. Kursen ble satt sydvestover, og det kom ganske snart en sørlig bris som økte på til en frisk bris 8-10 ms. Nok is for denne gang tenkte vi, men etter en stund kom det ett og annet isflak som til forveksling var veldig lik skumskavlene. Så her måtte vi fortsatt holde god utkikk og holde videre vestover hvor det er mindre is.

Første natten ute av isen var preget av mye vind rett i trynet, sjøsykt mannskap, kaldt, yr, dårlig sikt, og ett og annet isflak, altså ikke så veldig behagelig, men rett og slett ufyselig. Men det er vel sånn man må regne med her oppe i nord. Lite å se på også, men Gerd og Trygve så plutselig et rart hode med store tenner dukke opp rett ved båten. De var de eneste som fikk se hvalross på denne turen. Neste dag løyet vinden og dreide mot vest, og vi kunne seile rett mot Bjørnøya.

Ankom Bjørnøya søndag ettermiddag. Utseilt fra fra Trygghavna til Bjørnøya : 333nm.

Bjørnøya var som vanlig godt gjemt i havtåka. Da det var 200 meter og ett minutt igjen til ankringsposisjonen så vi fortsatt ingen verdens ting. Men ved 100 meter igjen kunne vi skimte land, så det ordnet seg det også.

Ankret opp i Herwighamna på nordsiden hos metrologene og fikk ny værmelding. Kun svak østavind var meldt videre, kanskje med en liten kuling nærmere kysten fra øst. Det stemte bortsett kulingen. Det ble ganske mye motorkjøring det siste stykket. Kom inn i øygarden nord for Tromsø tirsdag kveld, så ble det motorkjøring mellom øyene de siste 40 nm før vi klappet til kai ved 3-tiden natt til onsdag. Da var det 5 timer til Trygve (det yngste mannskapet) skulle på jobb her i Tromsø.

Utseilt distanse Bjørnøya – Tromsø: 360 nm

Onsdag og torsdag har vi bare kost oss her i Tromsø. En det småting er blitt mekket, og nå er vi klare til å fortsette sørover. Mulig vi prøver oss på Harstad i morgen. Det skal være Puzzycats-konsert der på lørdag. Det kunne vært noe.

Sånn går no dagan

Eller man kan tilbringe tiden på Carlsberger pub som har et akkurat passe utvalg av whisky

Eller man man holde seg i form på nabobåten. Hvorfor han hadde ergometersykkel på dekk? Jo, han hadde fått denn billig på auksjon. Skippern var en ekte svensk skrotnisse.